FAGBLOGG: Hva dataspill og pengespill har til felles

Sverre BergLutnæsPublisert:7. november 2018Endret:18. januar 2023

– Pappa, kan jeg game??

Jeg har fått spørsmålet sikkert tusen ganger. Ungene kan  liksom  ikke få  nok skjerm. Vi foreldrene lurer på hvor mye tid og hva slags innhold vi bør tillate: «Er leksene gjort? Har du fått deg noe frisk luft? Nei, du får ikke  dét  spillet, men det der er greit». 

Under  det daglige  maset murrer en bekymring over hvor mye av livet til mine barn som skal brukes på dataspill og skjerm. Skjermaktivitet har masse moro og læring ved seg, men det kan jo ikke være alt de driver med. Fortsatt er de  små nok til at jeg kan styre innhold og tilganger, men det varer ikke evig. Og hva må jeg egentlig gjøre nå for at de selv skal klare å styre balansen  mellom «passe» og «for mye» senere?  Og hvem klarer egentlig å sette den grensa? 

Møter seg selv

I jobben min hos Norsk Tipping finnes en tilsvarende ullen og  krevende  grense.  Da gjelder det voksne mennesker, men mekanismene  som ligger  under har mange likheter.  For på hvilket tidspunkt  går pengespill fra å være uskyldig moro til å bli litt for mye? Og hvem setter den grensa? 

Kundene våre er voksne folk  som må få ta valgene  sine  sjøl. Men i vår bransje bør rammene være lagt til rette slik at det er lett å definere for seg selv hvor grensen går mellom «passe» og «for mye».

Hos Norsk Tipping gjør vi det blant annet ved at kundene selv er nødt til å velge hvor mye penger de vil bruke før de begynner å spille. På noen typer spill må kundene også sette tidsgrenser. Alle grenser setter de selv. På den måten er det seg selv de møter hvis grensene blir nådd. Kunne noe lignende vært gjort for dataspill? 

Gråsoner

Dataspill og pengespill er også i ferd med å nærme seg hverandre på en måte verken forbrukere, fagpersoner eller myndighetene nødvendigvis liker. Derfor står mekanismene i gråsonen mellom data- og pengespill på programmet når Medietilsynet arrangerer sin Dataspillkonferanse denne uka. Stadig flere dataspill inneholder nemlig  «mikrotransaksjoner»,  hvor man kan kjøpe innhold inne i  spillet  for ekte penger. 

Noen fagmiljøer mener dataspill med mikrotransaksjoner kan ha en større risiko  for å skape avhengighet  enn andre typer dataspill, blant annet fordi de trigger belønningssentrene i hjernen.  Dette er kjent fra pengespillfeltet, hvor noen typer spill har høyere risiko for å utvikle pengespillavhengighet  enn andre.

Fellesnevnere for spillene med høyest risiko er at de er raske, og at de belønner spillerne med lys, lyd og visuelle effekter som trigger belønningssentrene i hjernen. Hos Norsk Tipping klassifiserer vi  risikoen ved   spillene med grønn (lav), gul (moderat) og rød (høy). Kunne noe tilsvarende vært gjort for dataspill? 

Datspillproblemer smitter

I noen europeiske land har man nå kategorisert utvalgte elementer i dataspill som pengespill.  Såkalte «loot-boxes», eller forundringspakker, kan ha svært mange likheter med pengespill inne i dataspill. I Norge er det Lotteritilsynet som  forvalter pengespilloven  og har til vurdering hvordan fenomenet  loot-boxes  forholder seg til norsk lovgivning. Helt nylig leverte de, som leder av Forum for spilltrender, en rapport om hvordan dette kan tas inn i den forestående revideringen av pengespilloven.

Men det er ikke bare i mekanismene som ligger i selve spillene at det er grunn til å være oppmerksom på sammensmeltingen mellom dataspill og pengespill.  En  norsk  studie har  nylig  konkludert med at risikoen for å utvikle pengespillproblemer er større hos dem som allerede har hatt dataspillproblemer. 

Dette skaper en helt ny utfordring.  Hvis vi i Norsk Tipping skal lykkes med forebygging av pengespillproblemer blir  altså  dataspillproblemer  ytterligere en faktor vi må ta med i betraktning  og som vi vil ha interesse av å forebygge.  

Umoden debatt

Tidligere i høst arrangerte Norsk Tipping i samarbeid med Medietilsynet  og Hyperion et seminar om skjæringspunktene mellom pengespill og dataspill.  Alle ser behovet for å søke etter nye løsninger, men  mitt inntrykk er at saken  ikke  er  tilstrekkelig moden til at noen har klart å identifisere konkrete  tiltak som både spillere, bransje og myndigheter ser seg tjent med.  Og det er forståelig nok  krevende for politikerne å ta stilling til i hvilken grad dataspill bør reguleres, bl.a. fordi ting utvikler seg så raskt.  

Det er likevel noen felles interessepunkter. Vi har en felles interesse av mer kunnskap. Vi har felles interesse i samarbeid  -  dette er ikke noe enkeltaktører  klarer hver for seg.  Forum for  spilltrender, som ledes av Lotteritilsynet og består av en rekke myndighets- og næringsaktører, er et positivt initiativ i så måte. I tillegg til rapporten nevnt over har forumet  kommet med et par blogger som bidrar til å løfte frem  og samle kunnskap om hva utfordringen består i. 

Under seminaret vi arrangerte hadde organisasjonen Hyperion et klart budskap som jeg bet meg merke i. Hyperion, som bl.a. består av dataspillinteressert ungdom, sa at de som spiller  må involveres og bidra i arbeidet for å utforme løsninger. 

Det er en tilnærming jeg har tro på også når det gjelder mine egne barn. Gjennom refleksjon og innflytelse på beslutningene håper jeg at de vil bli godt skodd for å ta smarte valg den dagen de selv skal bestemme.

Artikkelforfatter Sverre Berg Lutnæs er leder for avdelingen Ansvarlighet og Samfunnsansvar i Norsk Tipping.