Kampen om automatene: Et rettsalsdrama i fire akter

Kampen om automatene: Et rettsalsdrama i fire akter

Fredrik Sejersted var statens prosessfullmektige i den såkalte automatsaken. Han er nå Regjeringsadvokat.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Kampen om automatene: Et rettsalsdrama i fire akter

1. juli 2017 er det nøyaktig 10 år siden det såkalte automatforbudet trådte i kraft, etter en fire år lang kamp i retten. Her forteller Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted om prosessen sett fra innsiden.

  • Vi gjør oppmerksom på at artikkelen ble skrevet i 2008, og er tidligere publisert i Norsk Tippings bok «1998-2008: Et utfordrende tiår». Gjengis digitalt med Sejersteds tillatelse.

Da Stortinget i juni 2003 med bredt flertall vedtok å gi Norsk Tipping enerett på automater for fremtiden,visste alle at nå ville det bli rettssak. 

Reformen ville avskaffe det kommersielle automatmarkedet, verdt milliarder av kroner hvert år. For de over 130 private automatoperatørene som hadde vokst frem som en ny og ressurssterk bransje var det kroken på døren – med mindre de klarte å slå reformen tilbake. De hadde ingenting å tape på å slåss. Og etter at deres forsøk på å påvirke den politiske reformprosessen høsten 2002 og våren 2003 strandet, gjensto bare ett mulig virkemiddel – domstolene.

Et varslet søksmål

18-19 VALGERD

Allerede lenge før stortingsbehandlingen var ferdig, varslet automatoperatørenes advokater derfor at de ikke ville gi seg uten rettssak Og da vedtaket forelå sommeren 2003 kom søksmålet straks. Dermed startet en prosess som skulle var i fire år, frem til juni 2007., og som skulle bli en av de mest prinsipielle, kontroversielle og nervepirrende prosessene i norsk rett i nyere tid.

Automatsaken var ikke en tvist mellom to parter innenfor rammene av vanlig norsk lov. I denne saken var Norsk lov klar. Automatreformen var vedtatt av Stortinget som en lovendring, som flyttet automatene ut av lotteriloven av 1995, og over i pengespilloven av 1992, som er den loven som regulerer Norsk Tippings enerett på Lotto og Tipping. Og når Stortinget har gitt en ny regel i lovs form, kan den normalt ikke angripes for domstolene, med mindre den strider mot grunnloven – som ikke var tilfellet her. Etter vanlig norsk lov var reformen uangripelig.

Det eneste rettslige grunnlaget for å angripe automatreformen var derfor internasjonal rett – nærmere bestemt EØS-avtalen, som Norge inngikk i 1994 for å få tilgang til EUs indre marked. EØS-avtalen gjør at det meste av EU-retten også er bindende for norsk lovgiver og norske myndigheter, og underlegger dem en overnasjonal kontroll fra EFTAs Overvåkingsorgan (ESA) og EFTA-domstolen Videre er EØS-avtalen gjennomført internt i norsk rett, slik at den er gjort til nasjonal rett og kan påberopes av private direkte for norske domstoler. Og dersom det er motstrid med vanlig norsk lov, skal EØS-retten gå foran.

Norge vs EØS

Av denne grunn ble automatstriden 2003-2007 ikke bare en viktig sak for norsk pengespillsektor og kampen mot spilleavhengighet. Den ble også en prinsipiell strid om forholdet mellom norsk rett og EØS-retten. Hadde Stortinget adgang til å vedta denne reformen? Hvor stort er norsk lovgivers gjenværende demokratiske handlingsrom på et område som gjennom EØS er dekket av EUs «fire friheter»?

Dette slåss vi om i fire år til ende – i en prosess som bølget frem og tilbake, og som ble prøvet av domstolene ikke mindre enn fire ganger. Den første runden gikk for Oslo tingrett, som høsten 2004 ga de private operatørene medhold og satte reformen til side. Den andre runden gikk våren 2005 for Borgarting lagmannsrett, og endte med full seier for staten Deretter var saken på vei inn for Høyesterett, men prosessen ble avbrutt ved at ESA tok ut søksmål mot Norge for EFTA-domstolen høsten 2005. Det førte til en lang og omfattende prosess i Luxembourg, som etter mye frem og tilbake endte med at Norge vant i mars 2007. Deretter bar det tilbake til Norsk Høyesterett, for en siste runde mot operatørene, som endte med Høyesteretts rettskraftige dom av 26.juni 2007.

Ingen annen norsk rettssak har foregått akkurat på denne måten, med tre fulle runder for nasjonale domstoler avbrutt underveis av et «traktatbruddsøksmål» for EFTA-domstolen. Og få andre saker har så skarpt satt på spissen spenningen mellom norsk lov og EØS-rettens markedsregler. I de fjorten årene som har gått siden Norge i 1994 gjennom EØS-avtalen ble delvis integrert i EU-retten, må automatsaken regnes blant de tre-fire rettssakene som har vært, og den første som norske myndigheter faktisk har vunnet.

Dette var sakens prinsipielle og nasjonale dimensjon – i tillegg til dens betydning for norsk pengespill-sektor og kampen mot spilleavhengighet.

De viktigste aktørene

Aktørene i dette langtrukne rettssalsdramaet var på den ene siden regjeringen ved Kulturdepartementet, bistått av regjeringsadvokaten, som forsvarte Stortinget lovreform. På den annen side var det de private automatoperatørene, gjennom bransjeorganisasjonen NOAF, samt med det største selskapet, Norsk Lotteridrift (NLD) som selvstendig saksøker (direktør Ottar Dalset på bildet, red.anm)  – og bistått av to av hovedstadens største forretningsadvokatfirmaer, samt medierådgivere og lobbyister i Brüssel.

sp66519c

En viktig side ved saken var at de ideelle organisasjonene som hadde hatt tillatelsene til å tilby automater etter lotteriloven ikke ar part. Gjennom solid politisk håndverk hadde statsråden i 2002 skapt en allianse med organisasjonene, der de godtok å miste automatene mot å komme inn på tippenøkkelen. Vil knaket det noen ganger i sammenføyningene i alliansen, og noen av organisasjonene klarte ikke å holde rekkene. Men i det store og hele holdt den. Det betød at motparten i rettsprosessen kun var de kommersielle automatoperatørene, som hadde driftet automater for organisasjonene, men som på egen hånd manglet tyngde og legitimitet, og egentlig ikke fremsto som representanter for annet enn retten til å tjene penger på andres ulykke.

Da Stortinget hadde vedtatt automatreformen sommeren 2003, var det to måter automatoperatørene kunne angripe den på. Det ene var å gå til sak for vanlige norske domstoler, med påstand om brudd på EØS-retten. Det andre var å klage til EFTAs Overvåkingsorgan (ESA) i Brüssel, og håpe at de ville ta dette videre som en «traktatbruddssak» mot Norge.

Det vanlige i EØS-saker er at de enten går langs det ene eller det andre av disse to sporene. Det spesielle med automatsaken var at den gikk parallelt langs begge. Grunnen var at automatoperatørene «helgarderte». Først klaget NLD til ESA. Så tok NOAF ut stevning for Oslo tingrett. Og så slo de seg sammen, slik at NOAF ble med på klagen til Brussel, og NLD ble med på rettssaken hjemme i Norge.

Og så var det i gang. For norske myndigheter ble dette derfor en tofrontskrig, der vi måtte føre kampen for norske domstoler samtidig som vi måtte forsvare oss mot ESA i Brussel og EFTA-domstolen i Luxembourg.

Vanskelig spørsmål, enkel kjerne

Juridisk reiste automatsaken en rekke kompliserte EØS-rettslige spørsmål. Men kjernen er relativt enkel. Pengespill er en økonomisk aktivitet, og derfor omfattet av EØS-rettens prinsipper om de «fire friheter», som sier at et som hovedregel ikke skal være nasjonale restriksjoner på fri bevegelighet av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Å tilby pengespill er en «tjeneste», og et monopol er en åpenbar «restriksjon» for alle andre som ønsker å tilby denne tjenesten. Automatreformen var derfor en EØS-rettslig restriksjon, og dermed som utgangspunkt omfattet av forbudet. Slike nasjonale restriksjoner kan likevel være tillatt. Men da må de oppfylle en rekke krav. De må være ikke-diskriminerende, begrunnet i legitime allmenne hensyn, samt «egnet», og «nødvendige» for å oppnå disse hensynene. Det er kriterier domstolene kan og skal etterprøve.

Dette var de rettslige spørsmålene i saken. Det var enighet mellom partene om at reformen var «ikke-diskriminerende» siden den ikke skilte mellom norske og utenlandske private operatører, men forbød alle. Derimot var det uenighet på hvert av de neste tre hovedpunktene, om reformen var (i) legitimt begrunnet, (ii) egnet og (iii) nødvendig. Videre var der strid om hvorvidt norsk pengespillpolitikk er tilstrekkelig «konsistent» (eller om Norsk Tipping får reklamere for mye), og om nasjonal lovgiver bør ha større handlingsrom enn ellers på et så sosialpolitisk og moralsk sensitivt og spesielt område som pengespill (gambling).

Et nytt monopol

Det som videre gjorde saken spesiell, var at det gjaldt innføring av et «nytt monopol». Riktignok var det ikke tale om å skape noen ny modell, men bare om å overføre automatene til den ordningen som lenge har regulert Lotto og fotballtipping. Men det var like fullt et eksisterende marked som skulle avvikles, til fordel for en gammeldags offentlig enerettsmodell. Og det er ikke akkurat i tidsånden, for å si det forsiktig. Eller som vi formulerte det i innledningen til statens prosedyre for Borgarting lagmannsrett våren 2005:

-          Man innfører ikke monopoler i Norge i vår tid.

Man gjør bare ikke det – ikke i 2003 – og særlig ikke hvis man sitter i en borgerlig mindretallsregjering – i et tiår preget av liberalisme og rettsliggjøring. Man utfordrer ikke markedskreftene i EFTAS Overvåkningsorgan på en slik måte – ikke når man med sikkerhet vet at det vil lede til år med granskinger og søksmål.

Man gjør bare ikke det …

Ikke med mindre man må. Ikke med mindre det er strengt nødvendig ut fra tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Ikke med mindre man er sikker på at reformen er grundig utredet og forberedt, og ikke uten sterk politisk ilje til å gå mot strømmen, og ikke uten bred støtte fra et stort flertall på Stortinget.

I denne saken er alle kriteriene oppfylt. I denne saken kom først de ansvarlige fagmyndighetene, så regjeringen, og deretter Stortinget, etter grundig behandling, til at det var helt nødvendig ut fra brede samfunnsmessige hensyn å foreta et tøft politisk valg, enda man visste at det ville bli strid og rettssak. Reformen er et ekte eksempel på at de folkevalgte politikerne ønsker å være med på å forme samfunnsutviklingen, i stedet for bare å la seg drive med av markedskreftene.

Her sto striden. På den ene siden automatoperatørene og ESA, som hevdet at reformen var altfor inngripende, at den kun var begrunnet i økonomiske hensyn, og at den var uegnet og unødvendig for å løse problemene med spilleavhengighet. På den annen side stortingsflertallet og regjeringen, som mente at reformen var velegnet og nødvendig for å få kontroll over pengespillsektoren og oppnå tungtveiende sosialpolitiske mål.

Første runde: Oslo tingrett

Første runde gikk i Oslo tingrett, og varte et drøyt år – fra stevning i august 2003 til hovedforhandling over to uker i september 2004 til dommen av 27. oktober. NOAF og NLD var saksøkere, og deres advokater fikk dermed åpne ballet. Det er ofte en fordel, og det var det nok her, der mye tydet på at de allerede i løpet av de første dagene klarte å overbevise den enslige tingrettsdommeren. Resultatet var i hvert fall at staten tapte. Og det ikke bare på ett punkt, som ville vært nok til å velte reformen, men på alle de tre omstridte punktene. Tingrettsdommer Kim Heger kom til at Stortingets reform både (i) manglet «legitim begrunnelse», (ii) var uegnet, og (iii) var «unødvendig». Rettslig var dette et knusende tap, og politisk et hardt slag for departementet og regjeringen senhøstes 2004.

Etter tingrettens dom fikk NOAF og NLD også midlertidig forføyning som forbød myndighetene å iverksette automatreformen fra 1.januar 2005 slik planen var. Dette skulle bli den første av mange utsettelser, som førte til at de eksisterende automatene fikk bli stående to og et halt år lengre enn planlagt – med alvorlige sosiale konsekvenser for de spilleavhengige og en pen ekstra milliard-gevinst for operatørene (slik sett var saken lønnsom for dem, selv om de tapte til slutt.)

Andre runde: Lagmannsretten

Annen runde i saken gikk våren 2005 for Borgarting lagmannsrett. Først som en omfattende skriftlig prosess, og dernest over tre intense ukers muntlig forhandling i juni. Denne gangen var det staten som ankende part som gikk først ut og fikk lagt de grunnleggende premissene, og operatørene som kom på defensiven. Deretter bølget det frem og tilbake i tre uker. Fra statens side var det et høydepunkt da vi etter flere dagers seriøs bevisførsel avsluttet med å fremlegge tegneserien «Lucky Luke og den enarmede banditt» som illustrasjon på automatenes vanedannende effekt.

Resultatet ble at de tre lagdommerne avsa en dom av 26. august 2005, som på hvert eneste punkt konkluderte stikk motsatt av tingretten, og utførlig redegjorde for hvorfor reformen var (i) legitimt begrunnet, (ii) egnet og (iii) nødvendig. Staten ble også tilkjent saksomkostninger for begge instanser.

For regjeringen var dette en kjærkommen seier, for automatoperatørene et hardt slag. Men alle visste at saken ikke var slutt. Operatørene hadde intet å tape på å fortsette, og i september 2005 forelå som forventet anke til Høyesterett.

Tredje runde - trodde man

Høyesterett behandler normalt sakene sine i «avdeling» på fem dommere, og det er vanlig at det siles og konsentreres, slik at selv store saker kan gjøres unna på noen få dager. I viktige saker kan man imidlertid bruke lenger tid, og i særlige viktige saker har Høyesterett mulighet til å høre saken i «plenum», men alle 19 dommerne til stedet. Dette ble vurdert som en slik sak, og i oktober besluttet derfor høyesterettsjustitiarius at automatsaken skulle høres i plenum over to uker i januar og februar 2006. To uker i plenum i Høyesterett er helt ekstraordinært, og ville vært den mest omfattende høyesterettssaken i Norge på flere tiår.

Nå gikk det ikke slik. Og grunnen var at samtidig som NOAF og NLD anket saken inn for Høyesterett hjemme i Norge, så pågikk også en annen og mindre synlig prosess opp mot ESA. Forholdet til ESA var at det hadde vært en omfattende brevveksling med norske myndigheter om automatsaken i 2003-4, men deretter hadde denne prosessen stått i ro et års tid i påvente av lagmannsrettens behandling. For igjen å helgardere satte automatoperatørene nå i gang en lobbykampanje i Brussel, parallelt med forberedelsene for Høyesterett her hjemme, for om mulig å få ESA til å ta ut et parallelt søksmål mot Norge for EFTA-domstolen.

Mistillit til norsk Høyesterett

Dette lyktes. Gjennom bruk av medhjelpere på flere nivåer klarte operatørene å overtale ESA, som i midten av november 2005 sendte ut en pressemelding om at man ville reise sak for EFTA-domstolen. Dette var etter at Høyesterett hadde besluttet at saken skulle behandles i plenum allerede i januar 2006. Det ESA gjorde, var altså å varsle at man ikke ville avvente utfallet av behandlingen i Høyesterett men sette i gang en rettssak om samme spørsmål for EFTA-domstolen. Prosessvarselet fra ESA var i realiteten en ren mistillitserklæring til norsk Høyesterett, som ikke ga mening annet enn som uttrykk for at ESA mente Høyesterett ville komme til «galt» resultat. Prinsipielt var dette uhørt. Noe lignende hadde ikke skjedd tidligere i EØS-avtalens historie – og vil forhåpentligvis ikke skje igjen.

Etter at ESA hadde varslet parallellsøksmål for EFTA-domstolen, sto Høyesterett i november 2005 overfor et dilemma. Hva skulle man gjøre? Kjøre saken som planlagt i januar, vel vitende om at det samtidig ville pågå en annen prosess, som senere kanskje ville komme til et annet resultat? Eller utsette sin behandling og la prosessen for EFTA-domstolen gå foran?

Slike prosessuelle spørsmål behandles av Høyesteretts kjæremålsutvalg, der det til enhver tid sitter tre dommere. I denne saken ble resultatet at det splittet seg 2:1. I en omfattende særmerknad argumenterte mindretallet for at Høyesterett selv måtte behandle saken som planlagt. Men flertallet på to dommere slo kort fast at det mest korrekte måtte være at Høyesterett utsatte sin behandling av saken i påvente av utfallet i den varslede saken for EFTA-domstolen. For fremdriften i saken var ESAs mistillitserklæring og Høyesteretts knefall et alvorlig tilbakeslag. Dersom automatsaken hadde gått for Høyesterett som planlagt ville dom ha foreligget i mars 2006 og saken vært over. Ved at det nå le lagt opp til prosess for EFTA-domstolen var det klart at den endelige avklaringen ville bli utsatt med ytterligere minst ett år.

Det viste seg også snart at ESA sett ikke var klare til sak. Fra pressemeldingen ble sendt i november 2005, brukte ESA hele fire måneder på å utarbeide stevningen, som først ble sendt EFTA-domstolen i midten av mars 2006.

Tredje runde: EFTA-domstolen

Sejersted

Tredje runde i saken gikk så for EFTA-domstolen i Luxembourg, og varte ett år – fra mars 2006 til mars 2007. Og den var av en ganske annen karakter enn de tidligere rundene. For norske domstoler gjelder et «muntlighetsprinsipp», som vil si at alt av betydning for saken skal fremføres i retten. Derfor er forhandlingene ofte langvarige, som da automatsaken tok tre uker for Borgarting lagmannsrett. For EFTA-domstolen gjelder en kontinental rettstradisjon basert på skriftlighet. Alt må ned på papiret, og den muntlige høringen er bare ment å være et supplement, som aldri varer mer enn en dag og ofte bare noen få timer.

Dette gjorde at den allerede omfattende saken måtte omformes, fra muntlig til skriftlig fremstilling – i tillegg til at den måtte oversettes fra norsk til engelsk, som er prosesspråket for EFTA-domstolen. Dokumentene ble lange. ESAs stevning (Application) var på over hundre sider, med 60 bilag, og Norges tilsvar (Statement of Defence) på 225 sider, med ytterligere 90 bilag, på til sammen tusenvis av sider.  Bare å oversette de relevante bilagene til engelsk var en oppgave som holdt flere translatører i arbeid i månedsvis.

Aldri sett maken

Automatsaken var ikke bare den mest omfattende som noen gang har vært ført for EFTA-domstolen, den var også usedvanlig omfangsrik sammenlignet med praksis i EF-domstolen. En advokat i Kommisjonen som forbløffet mottok dokumentene fra ESA og Norge fortalte senere at han i 20 års praksis for EF-domstolen aldri hadde sett maken til så lange prosesskrift.

Prosessen for EFTA-domstolen var en såkalt «traktatbruddsak» mellom ESA og Norge, der påstanden var at Stortinget hadde brutt EØS-avtalen («traktaten»). De opprinnelige klagerne NOAF og NLD var ikke formelt part i saken, og hadde ikke adgang til å inngi prosesskrift. De ga i stedet løpende sine innspill til ESA, og mye dukket opp igjen i ESAs innlegg. Men or øvrig måtte de finne seg i å sitte på sidelinjen og se på – med stigende frustrasjon.

Krass tone

Mellom ESA og Norge var tonen i automatsaken langt krassere enn vanlig i andre saker. Sett fra norske myndigheters side var ESAs standpunkter og opptreden i saken på en rekke punkter både kritikkverdig og overraskende. Hvorfor gikk ESA så langt i å argumentere for liberalisering av kommersiell gambling, langt ut over gjeldende juss og praksis i EU? Hvorfor var de så aggressive? ESA skal være et nøytralt og uavhengig granskingsorgan, og slik fungerer det også normalt. Hvorfor gikk de i denne saken så langt i å ta den private spillebransjens parti, på et så sosialpolitisk sensitivt område, der EU selv har latt være å gripe inn? Hva fikk dem til å fornærme nasjonal Høyesterett på en slik uhørt måte? Var ESA blendet av automatbransjens lobbyister, eller mente de virkelig at EØS-avtalen var rett arena for å fremtvinge rettslig liberalisering av kommersiell gambling i Europa?

Massiv støtte fra EU

Om Norge møtte motbør fra ESA, var støtten fra andre land til gjengjeld massiv. I saker for EFTA-domstolen er det slik at alle medlemsstatene i EU og EFTA har adgang til å avgi innlegg (skriftlig og muntlig), men det er sjelden EU-statene tar seg bryet med hva som foregår i den fra deres perspektiv knøttlille og marginale EFTA-domstolen. I denne saken var det annerledes. Fra norske myndigheters side ble det ansett som viktig å få demonstrert at ESAs søksmål i realiteten var et angrep ikke bare på norsk lov, men på hele den felleseuropeiske modellen for ansvarlig offentlig regulering av pengespill. Det ble derfor tatt kontakt med en rekke land, og da de skjønte hva saken gjaldt var de ikke vanskelige å be. Til sammen meldte ni land seg med innlegg til støtte for Norge – Sverige, Finland, Island, Belgia, Nederland, Frankrike, Portugal, Hellas og Ungarn. Selv ikke EU-kommisjonen støttet ESA, men avga et ganske nøytralt innlegg som ved nærmere ettersyn på en rekke punkter var i tråd med Norges rettslige syn.

Deltagelsen fra en rekke bekymrede EU-stater gjorde at den muntlige høringen i EFTA-domstolens lokaler i Luxembourg den 8. november 2006 ble en interessant flernasjonal markering, der advokater fra ulike land med hver sin aksent på engelsk redegjorde for hvorfor automatreformen måtte være innenfor nasjonale myndigheters legitime handlingsrom. Det språklige unntaket var advokaten for den franske regjering, som insisterte på at fransk grunnlov forbød am å snakke annet enn fransk, og som etter å ha fått dispensasjon fra EFTA-domstolens språkregler på flott fransk fremførte en sterk støtteerklæring til Norge.

Seier på flere måter

Dommen fra EFTA-domstolen forelå fire måneder etter høringen den 14. mars 2007. Sakens omfang tatt i betraktning er den relativt kortfattet, og på noen punkter ikke helt klar. Men konklusjonen var klar: The Court hereby dismisses the application. ESAs søksmål ble avvist og Norge vant.

Først og fremst var dette en seier for norsk pengespillpolitikk. Men det var også en mer generell seier for norsk europapolitikk. Bare en gang tidligere har det skjedd at Norge har klart å slå tilbake et traktatbruddssøksmål for EFTA-domstolen, og dommen viste at det kan nytte å stå imot selv den sterkeste kritikk fra ESA.

Fjerde runde: Høyesterett

sx20e44b

I HØYESTERETT:  Lederen i Norsk Lotteri- og Automatbransjeforbund, Ottar Dalset (bak), sammen med sin advokat Ingvald Falch (i midten) og advokat Fredrik Sejersted

Etter EFTA-domstolens avgjørelse skulle man tro saken var over. Og i realiteten ar den nok det. Norsk Lotteridrift innså dette, og kastet kortene. Men NOAF, bransjeforeningen med Ottar Dalset (bak til høyre på bildet) i spissen, var fortsatt for sinte til å nekte å dø, selv etter å ha fått banesår. De ønsket en siste runde for norsk Høyesterett. Formelt sett hadde de rett til det. Saken for Høyesterett var ikke avsluttet, bare utsatt i påvente av EFTA-domstolens behandling. Nå ble den vekket til live igjen, for en siste sluttspurt, med forhandling i avdeling i Høyesterett over tre dager i juni 2007.

For staten var dette langt på vei en sjarmøretappe. EFTA-domstolen hadde kommet til at det norske Stortinget ikke brøt EØS-avtalen, da det vedtok loven om automatreform. Skulle Norges egen Høyesterett komme til motsatt resultat i et slikt spørsmål? Både rettslig og rettspolitisk var det nokså utenkelig. Men dette hindret likevel ikke at den siste runden ble intens, særlig etter at NOAFs advokat i et siste desperat stormløp begynte å beskylde staten for å ha holdt beviser tilbake for EFTA-domstolen. Anførselen var grunnløs, og ble kort avfeid av Høyesterett, men ga forhandlingene i juni 2007 en siste nerve og dramatikk.

Endelig punktum

Giske automater

Resultatet ble som forventet. I dom av 26. juni 2007 kom Høyesterett enstemmig til at Stortinget ikke hadde brutt EØS-avtalen og at reformen var gyldig. Høyesterett nøyde seg heller ikke med bare å henvise til EFTA-domstolen, men gikk på flere viktige punkter også inn og foretok en egen vurdering, som ytterligere avklarte rettstilstanden i den retning staten mener er den korrekte.

Dermed var kampen om automatene over fem år etter at Valgerd Svarstad Haugland tok initiativet til å rydde opp på automatsektoren, og fire år etter at rettssakene startet. Etter det første innledende tapet i tingretten hadde staten vunnet tre ganger på rad, i lagmannsretten, EFTA-domstolen og Høyesterett. Nå var saken avsluttet med seier for en ansvarlig nasjonal pengespillpolitikk.

Historien stopper jo likevel ikke. Når dette skrives er Norsk Tippings nye automater (terminaler) ennå ikke utplassert, og det gjenstår å se hvordan de vil fungere. Vil de være et moderat og ufarlig alternativt tilbud, som ikke fører til alvorlig spilleavhengighet eller andre sosiale problemer? Vil Norsk Tipping klare å håndtere denne typen spill på samme forsvarlige måte som selskapet har drevet Lotto og fotballtipping. Dersom svaret er ja, er alt vel. Dersom svaret er nei, er premissene brutt og det vil komme nye prosesser politisk eller rettslig.

Den bredere krigen om fremtidens pengespillmarked er også langt fra over, selv om slaget om automatene er vunnet. Over hele Europa utfordres de tradisjonelle nasjonale pengespillmonopolene rettslig og faktisk av aggressive private kommersielle spillselskaper, og Norge er intet unntak Når dette skrives er den såkalte Ladbrokes-saken på vei inn for tingretten, og den gjelder ikke bare én type spill, men gyldigheten av hele norsk pengespillregulering og fundamentet for hele virksomheten både for Norsk Tipping og Rikstoto. Det er en sak som nok vil versere for norske domstoler i årevis fremover.

Så selv om ett slag er vunnet, er krigen langt fra over. Og skal den kunne vinne er det nødvendig hver eneste dag å bevise at Norsk Tipping lever opp til begrunnelsen for de særrettigheter selskapet er gitt: AT det skal være et offentlig kontrollert styringsredskap for begrensning og kanalisering av lysten til pengespill inn i ansvarlige og moderate former.

Fredrik Sejersted er i dag Regjeringsadvokat. Han er professor dr. juris, og tidligere daglig leder ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo. I perioden da rettssakene rundt automatreformen pågikk, var han ansatt hos Regjeringsadvokaten, og var statens prosessfullmektige i lagmannsretten, EFTA-domstolen og Høyesterett.

 

Norsk Tipping gjør oppmerksom på at artikkelen er skrevet i 2008, og tidligere publisert i Norsk Tippings bok «1998-2008: Et utfordrende tiår» Gjengis med Fredrik Sejersteds tillatelse.