«Uten Susanne dør sporten i vår region sakte, men brutalt ut»

OlaThorsetPublisert:11. desember 2025Endret:12. desember 2025

Se video av overraskelsen nederst i saken!

– Ka e det her? sier en himmelfallen Susanne Jøsevold på klingende helgelandsdialekt.

Hun står omringet av flere firbente med man og vinterdekken, og ser den tidligere keeperkjempen Frode Grodås komme mot henne med blomster og diplom. Bak ham følger et større kobbel mennesker: lokalmedia, noen kjente fjes fra Polarsirkelen hestesportklubb, samt representanter fra Norsk Tipping og Norges idrettsforbund.

Møt alle de nominerte til Ildsjelprisen 2026 her!

– Nei, det går ikke an, fortsetter den noe sjokkerte ranværingen etter å ha fått overrakt følgende budskap:

Hun er kretsvinner fra Nordland til Ildsjelprisen 2026, og dermed én av tolv som kan ta turen til Idrettsgallaen på Hamar 10. januar.

Det artigste i livet

– Nå er jeg nesten målløs, og det skjer sjelden. Men jeg er utrolig takknemlig selv om jeg føler at jeg ikke gjør så mye mer enn en del andre, sier 55-åringen.

Den oppfatningen er ikke de andre i Polarsirkelen hestesportklubb enige i. Susanne er noe spesielt, og omtales som selve hjørnesteinen i hestesporten i hele regionen. Intet mindre.

Susanne har blitt overrasket på sin hjemmebane nummer to; Stall Øyjord. Her, rundt ei mil utenfor Mo sentrum, holder Polarsirkelen hestesportklubb til. I den nærliggende ridehallen – og på banen ute – foregår dressurridning, sprangridning og kjøring med vogn.

Det er her hun trives best, og det er her hun legger ned desidert mest tid utenom jobben som styrer i en privat barnehage.

– Jeg holder bare på med det jeg synes er det artigste i livet: Å være rundt hester og følge barn og unge. Det gir meg påfyll av energi, sier Susanne.

Selv om hun føler det er litt i overkant fokus på henne denne dagen, legger hun til følgende:

– Dette får hestesporten fram i lyset, og da skal jeg heller «ta en for laget».

Det er klubbkollega Sissel Bjørklund som har nominert henne. I nominasjonsteksten kan vi blant annet lese følgende:

«Har stått på i hestesporten siden 80-tallet, vært aktiv i klubbstyrer og komiteer nesten uavbrutt. Er ytterst strukturert, arbeidsom og en god leder. Får folk i gang, organisert og effektivt. Arbeidskapasiteten er stor med stort mangfold. Susanne kan steke vafler, styre sekretariat, kjøre maskiner, jobbe med spade, snøfres og malekost.»

(Saken fortsetter under bildekarusellen.)

1/2

Utdanningsvalget styrt av kjærligheten til hest

Vi snakker med ildsjelen mens hoppa Mathilde (18) stadig forsøker å forsyne seg av blomstene. Hesten er datteren Malins, så det er liten tvil om at hesteinteressen har gått i arv.

– Når begynte interessen for hest?

– Jeg var veldig liten da jeg fikk en lekehest til jul av farfaren min. Da fikk jeg umiddelbart et sterkt ønske om å ha en ekte hest, svarer hun.

Og siden har hester vært en helt vesentlig ingrediens i livet. Såpass viktig at de bestemte utdannings- og yrkesretningen hennes (!).

– Jeg hadde egen hest da jeg var ferdig med videregående skole. Etter å ha jobbet litt på hotell, var det dags for å se på studier. Jeg tør nesten ikke å si det, men jeg begynte å se etter studier i nærheten som gjorde at jeg ikke måtte selge hesten.

Svaret fant hun et stykke lenger nord i fylket.

– Valget falt på barnehagelærerutdanningen i Nesna. Det er åtte mil én vei, så det ble 16 mil daglig i tre år. Det gikk greit, noe det ofte gjør så lenge en er innstilt på det, sier Susanne og må le litt av seg selv – og motivasjonen bak valg av yrkesretning.

(Saken fortsetter under bildet.)

Internasjonalt nivå

Angret har hun imidlertid aldri gjort. Både i jobben som barnehagestyrer og hestesportklubben får hun se barn og unge utfolde seg. Engasjementet for denne gruppen er åpenbart stort.

– Det å se barn som smiler fra øre til øre etter å ha fått en rosett for gjennomført løp med hest er herlig. Og så fascinerer det meg å se de som legger ned masse tid og faktisk lykkes internasjonalt.

Klubben har nemlig utøvere som presterer godt både nasjonalt og i europeisk sammenheng. Et eksempel er sprangrytter Ingrid Sandhei Bjørklund (19) som har flere medaljer i NM og Nordisk, samt gode resultater i EM.

– Det er nettopp dette som gjør Polarsirkelen hestesportklubb til en god klubb å være i. Vi har medlemmer med og uten egen hest som har dette som hobby, så har vi også ledestjerner som Ingrid. Det å ha både topp og bredde er verdifullt.

De yngre har nok likevel en ekstra stjerne hos hesteildsjelen. I nominasjonsteksten går det fram at hun er også er aktiv i rideskolen for de yngste.

«Susanne (...) underviser på dugnad i rideskolen de som av ulike grunner ikke passer inn i den ordinære (ride)skolen, hun ser og gir sjanser, som igjen har utviklet seg til store muligheter.»

Pedagogen er ikke i tvil om at det har en gunstig effekt på barna å være rundt hester.

– Det lærer dem å stå i ting og ta ansvar. Ting er ikke alltid enkelt. For å holde på med dette, må man ta ansvar uansett om man er trøtt, sulten, halvsjuk eller ikke har spesielt lyst den dagen. En kan ikke bare si at «dette gidder jeg ikke i dag». En må sørge for at hesten har det slik de fortjener å ha det, og det krever innsats og jobb. Ridningen er egentlig bare en liten del av det å drive med hestesport, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

I fare uten påfyll av hender

Vi spør Susanne hvor mange timer hun anslår går med hestesportklubben i løpet av en uke. Det er ikke helt lett å svare på.

– Her går det private og den frivillige innsaten litt inn i hverandre, i og med at jeg følger opp datterens hest en del – og rett og slett liker å være her. Men at det kan dreie seg om rundt 20 timer ukentlig i snitt tror jeg nok. Men jeg får som sagt energi av det, sier hun.

Og akkurat dette med å bidra, legge inn timer og få aktiviteter til å skje er en sterk drivkraft for henne. Frivilligheten er helt nødvendig.

Nevnte klubbkollega avslutter nominasjonsteksten slik:

«Uten Susanne dør sporten i vår region sakte, men brutalt ut.»

Selv påpeker hun stadig at det er flere ildsjeler enn henne i klubben. Samtidig er hun bekymret over en tendens hun ser komme stadig sterkere: Det er vanskeligere å få folk til å stille opp.

– Noen tror at en kan betale seg ut av dugnader. Men det går ikke. Penger kan ikke stå i en kiosk og selge kaffe, penger kan ikke være stildommer, penger kan ikke gjøre det fysiske som trengs for å gjennomføre treninger eller stevner, sier hun engasjert – og fortsetter:

– Ja, penger må til. Men vi trenger også hender! Får vi ikke til dette, er jeg enig i at sporten står i fare her.

Hun er ikke i tvil om at verdien av slik innsats er stor.

– Hvis vi skal skape et samfunn vi ønsker å ha, må det legges ned en innsats for dem som vokser opp.

Selv har hun ingen måte noen planer om å trappe ned.

– Jeg brenner for barn og unge – og for sporten. Å være i dette miljøet gir meg så mye. Det motiverer meg og jeg vil fortsatt stå på, sier hun og legger smilende til:

– Og denne oppmerksomheten har ikke akkurat gjort at jeg er mindre engasjert.

Her er alle ildsjelvinnerne siden starten i 2006:

1/20

Her overraskes Susanne av Frode Grodås (video):