Vi som ventet på Tippekampen

ArveFuglumPublisert:29. november 2019Endret:2. januar 2023

Det ville være temaet i alle friminutt gjennom hele dagen. Ventetiden fra lørdag kveld til mandag morgen var ikke god. Å måtte diskutere Tippekampen med kamerater var ikke gøy i det hele tatt når de som holdt med Liverpool, Manchester City, Arsenal eller Wolverhampton hadde vunnet. De som holdt med helgas seirende lag hadde hatt en mye bedre søndag, men det var bare å komme seg igjennom det, og vente på tirsdagen.

Da kom nemlig tippetipset i avisene, og en ny ventetid kunne begynne. En bedre ventetid. Men avisa kom ikke om morgenen. Vi måtte vente til etter skoletid for å kunne starte spekulasjonen om hvilken kamp som skulle vises på TV den kommende lørdagen. Sammen med tippetipset i avisene var det nemlig alltid et bilde av en spiller eller to fra en tidligere kamp. Vi var helt sikre på at dette ga et signal om hvilket lag som var ett av dem vi kom til å se på lørdag. Deretter var det naturligvis bare å se på tippekupongen. Og det fikk vi gjort til de grader, etter å ha ventet på at far skulle komme hjem fra jobb. Han hadde fast oppdrag hver tirsdag – gå innom en kiosk og hente tilstrekkelig antall tippekuponger. Tirsdagskvelder i tippekampsesongen var alltid viet utfylling av kupongene, som måtte leveres senest onsdag for å rekke å komme fram til Norsk Tipping. Postsekker fra land og strand måtte være framme på Hamar før avspark lørdag ettermiddag. Systemtippingen far sverget til krevde utfylling av en anselig bunke kuponger, og den oppgaven tok junior seg av. Far tok seg av betalingen, og eventuelle premier ble delt på to. 

Onsdag og torsdag var de verste dagene i uka for oss som ventet på Tippekampen. Det lå ingen naturlig dramaturgisk oppbygging i disse dagene. Tippekupongene var utfylt og det var fortsatt lenge igjen til lørdag. Ørkesløs, ja bortimot meningsløs, venting. Vi leste gamle utgaver av de engelske fotballmagasinene Shoot og Goal, og fotballdiskusjonen i friminuttene begynte å gå på tomgang. Først sent på torsdagen kunne vi ane konturene av at ventetiden betalte seg, for på fredag var det bare én dag igjen. Praten gikk plutselig litt lettere, spekulasjonene om hvilken kamp vi fikk se tok seg opp, skråsikkerheten rundt favorittlagenes kvalitet var forsterket og forrige helgs eventuelle tap var nesten glemt. Og ventingen på lørdagsavisen var i full gang. Der sto det nemlig hvilken kamp som skulle vises, og lykken hadde vært fullkommen da familien i 1974 gikk til anskaffelse av et abonnement på selveste Aftenposten, som til tross for navnet var en morgenavis. Det var ingen grunn til å vente med å stå opp på lørdag, siden avisen ga svaret på det vi hadde ventet på hele uka. Hvilken kamp skulle vi få se? Vi som holdt med Leeds ble ofte skuffet, men skuffelsen var alltid ventet, og kanskje var det Ipswich vi fikk se, laget til far? 

Å gå ut før frokost tillot ikke mor i huset. I tillegg rådet det en slags uformell høytid over lørdagsfrokosten. Det ble kokt egg, trukket te, og påleggsutvalget var større enn vanlig. Far hadde tid til å fortelle sine historier, som vi naturligvis hadde hørt før, men som var en del av ritualet. Med frokost, tannpuss og påkledning av tjukke vinterklær var det på tide å komme seg ut. For å vente. Vente til at klokka skulle nærme seg 1600. Den aller verste ventetiden hele uka. Timene sneglet seg av gårde. Halvhjertet gjorde vi det barn skal gjøre i Norge vinterstid – ake, gå på ski, lage snømann, kaste snøball. Men det ble ikke gjort med full lidenskap, og ikke en gang den kjedeligste mattetime gikk saktere enn lørdager i tippekampsesongen.

Men endelig. Endelig var klokka 1600. Eller, vi slo alltid på TVen i god tid før det. Med en halv time igjen kunne vi gjerne se på hva som helst som en oppvarming til det som skulle komme. Ti minutter før kampstart var det slutt på ventetiden. Da begynte sendinga. Tippekampen. Det vi hadde ventet på hele uka. Kampen startet, Øivind Johnssen, Rolf Hovden, Scheie eller Gleditsch. Stemmene fra England. Stemmene vi aldri glemmer. Men det var stadig noe nytt å vente på. Plinget. Det magiske plinget. Og ikke hvilket som helst pling – vi ville ha pling fra akkurat den kampen Leeds spilte. Som vi ikke så. Noen ganger ventet vi forgjeves, men oftest ikke, i de dager.

Lørdag kveld kunne være fin, eller elendig, avhengig av hvordan det hadde gått med favorittlaget. Men uansett hvordan det hadde gått, hadde vi alle én ting felles fra lørdag klokka 1800.

Vi begynte å vente igjen, på neste tippekamp.